|
Lørdag 3. mars Jinotega igjen
Vel, vi ankom i hvert fall landsbyen
vår onsdag for to uker siden. Den
heter Mancotal, og ligger en og en halv times kjøring utenfor Jinotega.
Omtrent alle var kjempenervøse, bortsett fra meg, som av en eller annen
grunn var helt rolig. Du er alltid rolig du, Tanja, fikk jeg beskjed om av
ei av de andre brigadistene. Hva gir dere meg? Hehe. Blei møtt av styret i
kooperativet, sammen med familiene våre. Ei av damene utmerket seg
spesielt ved å reise seg opp mens mennene i styret snakket, og avbryte
dem. Og det virker faktisk som om meningene hennes blir hørt. Noe av det
første hun sa var at hun var ei som snakket veldig mye. Og gjett hvilken
familie jeg kom til da vi skulle trekke familier etterpå? Jo, nettopp dit! Hverdagen vår består av jobbing, tilbringe tid med familien og leke med
ungene. Dagen starter klokka fire i de fleste hus, i mitt heldigvis ikke
før nærmere fem. Uansett klarer ikke jeg å stå opp så tidlig, så jeg
ligger og slumrer til nærmere halv sju, med lydene av tv-en, radioen og en
10-15 mennesker rundt meg. Så er det opp til en frokost bestående av ris Jeg har dessverre vært litt sjuk i det siste, astmaen har slått litt dumt
ut her, grunnet hetvarme dager og iskalde netter. Blei litt forkjøla, og
det likte ikke astmaen helt. Spesielt når det er blandet med en konstant
røyk i hele huset vårt, maten blir jo tilberedt over åpen ild. Så jeg
har holdt meg hjemme fra jobben de siste dagene jeg, gått rundt hjemme i Doen vår er verdens verste utedo, og det tok meg faktisk ganske mange dager før jeg klarte å tvinge kroppen min til å gå dit. Jeg er egentlig ikke prippen, men denne er ille. Badet vårt er laget av noen greiner og noe plastikk, og består av en balje med vann, og en mindre balje til å helle vannet over seg. Nå har det seg slik at familien min liker å skjemme meg bort litt, og spesielt nå når jeg har vært sjuk, så sist gang jeg badet varmet de opp van for meg. De har insistert på å vaske tøyet mitt, men underbuksene mine vasker jeg sjøl. Her om dagen skulle jeg også forsøke å vaske det andre tøyet mitt....forsøke, ja. Først sto Veronika på 12 og lo av meg, så kom moren min ut og sa at dette klarte jeg ikke, og tok like godt over hele vaskinga. Det er faktisk ikke så enkelt å vaske tøyet sitt på en ru stein. Må si jeg har kommet til den beste familien. Og de liker veldig godt å ha besøk av de andre brigadistene også, så hvis noen kommer innom bare for å si hei, får de ikke gå igjen på en stund, i hvert fall ikke før de har fått litt mat i kroppen. Vi spiser for lite, synes moren min, spesielt jeg. Spis litt mer nå, Tanja, du vil vel ikke bli tynn? Da jeg dro i bryllup til Esteli forrige helg, syntes hun det blei litt ensomt der (ja, ensomt med ti-femten mennesker rundt seg....), så hun inviterte like godt de andre ti brigadistene hjem til seg på en liten fest. For anledningen var det kjøpt inn plastbestikk og papptallerkener, for i huset er det ikke nok vanlig tallerkener og bestikk. Ikke at det gjør noe til vanlig, for Latin-Amerika har ikke den tradisjonen vi har med å spise sammen, her spiser de en og en på forskjellige plasser i huset. Uten tvil får jeg den beste maten, jeg har til og med fått kjøtt, kylling og fisk. Melk også, og riskrem. Eller noe som ligner riskrem. Drikker du melken kokt eller rå, Tanja? Hm, hva svarer man på det? Når jeg drikker den kokt og ikke vil ha en haug med sukker oppi, ser de rart på meg igjen. Tror de synes det er merkelig at jeg kan være så tykk uten å spise så mye sukker som de gjør. Ok, dette blei langt, og forsatt har jeg ikke fortalt halvparten av det jeg burde engang. Men, hvis noen vil sende meg et brev eller et lite påskeegg, så er adressen til kontoret i Managua: Att: Tanja Mathiesen Nicaraguabrigaden 2007 Håper alt står bra til hjemme? Tar gjerne i mot litt sladder!
|